Min hormonelle reise

I dette blogg innlegget vil jeg dele mine erfaringer med hormonell prevensjon, åpne meg opp om mental helse og se på de ulike faktorene som har ført til at jeg utviklet ME/CFS. Jeg vil fortelle dere om 3 faser i løpet av livet mitt, hva jeg har lært og hvordan de har formet meg.

Det siste halvåret har vært en emosjonell berg og dal bane, hvor hver opptur har vært kort og fort endt i et smertehelvete. 
Likevel, til tross for at hele 2021 har vært preget av mye sykdom og smerte.
Så har det vært et bra år. 

Fordi jeg har lært meg selv å kjenne på en helt annen måte, og utviklet meg mer enn hva jeg før trodde var menneskelig mulig på så kort tid.
Og fordi jeg har hatt mye kjærlighet, midt oppi all elendigheten. 

Jeg har lyst til å dele og åpne meg opp om min hormonelle reise, og for å gjøre det må jeg ta dere med ganske langt tilbake.

Personlig, så har jeg alltid vært en veldig følelsesladet og åpen person. 
Jeg har følt mye, utrykket mye og egentlig alltid vært litt "hormonell ustabil" til tider. 
Spesielt i ungdomstiden.

Jeg ler høyt og lever meg inn i de gode og glade øyeblikkene.
Og jeg tar lett til tårer og trykker meg selv ned i de triste. 

Med årene så har jeg lært meg å regulere følelsene, men det er ikke før nå i senere tid at jeg har forstått hvorfor jeg har vært slik og reagert på måter jeg gjorde. 

Så tilbake til start, og den første fasen.
Som kvinne blomstret jeg veldig tidlig og begynte på p-piller i en alder av 12-13 år. 
På den tiden hadde jeg ganske sterke menstruasjonsplager, og fastlegen anbefalte meg å starte opp på prevensjon for å prøve å regulere dette. 

Problemet med det var at jeg nylig hadde kommet i puberteten, og hormonene i kroppen min allerede jobbet på spreng.

Når vi går fra å være jente og utvikler oss til å bli en ung kvinne, skjer det enormt mye med kroppen vi der og da ikke klarer å forstå.
Puberteten er for de fleste en veldig forvirrende tid, hvor vi må lære oss selv å kjenne på en helt ny måte. 

I starten er ikke hormonene vi danner og hjernen vår synkronisert, som betyr at de aller fleste går gjennom en fase hvor man føler seg mer emosjonell og ustabil.
Og det er da den verste tenkelige tiden, å tilføre kroppen mer hormoner. 

Jeg ble satt på kombinasjonspillen Yasmin, som både inneholder østrogen og progesteron som er de 2 kvinnelige hormonene vi produserer naturlig selv i puberteten. 
Som betyr at kroppen min i tillegg til å være ustabil av naturlige årsaker, fikk enda mer hormoner som skapte enda mer ubalanse. 

Og det var starten på min ungdomstid. 

Store deler av ungdomstiden er tåkete, og det er fysisk vanskelig for meg å huske tilbake. 
Det jeg derimot klarer å se nå, som jeg ikke gjorde da er hvordan alt henger sammen og hvorfor ting ble slik det ble. 

Jeg fikk ganske alvorlig depresjon og spiseforstyrrelser i en alder av 13-14.
Jeg utviklet anoreksi på et alvorlig nivå, og endte opp med å gå fast til psykolog i hele 5 år. Det var så og si hele ungdomstiden min. 

Jeg ble testet for bipolar lidelse på grunn av de ekstreme humørsvingningene mine, og satt på antidepressive som påvirket de akademiske prestasjonene alvorlig. 
Diagnosene jeg endte opp med var alvorlig depresjon, ADD og anoreksi. 
Etter hvert under behandlingen utviklet anoreksi seg over til bulimi, og prestasjonene på skolen fortsatte å bli dårligere. 
Jeg sov dårlig, var sint uten å vite hvorfor jeg var sint, hatet meg selv og følte meg enormt misforstått. 
Og midt oppi det hele hadde vi et stort samlivsbrudd i familien hvor foreldrene mine skilte seg og jeg hadde en bror som var inn og ut av barnevernet av ulike årsaker. 

Til tross for alle symptomene jeg da hadde, og alle helsepersonell som var involvert i situasjonen.
Så var det ikke en eneste person som vurdere å ta denne ustabile tenåringen av prevensjonen, jeg til tross var blitt satt på i en altfor tidlig alder. 
Jeg hadde ALLE symptomene til det vi kaller for østrogendominans, men ingen som var kompetent nok til å se det.

Det er både trist og irriterende å tenke over alt som kunne vært annerledes, men jeg er tross alt den personen jeg er i dag på grunn av alt jeg har vært i gjennom både mentalt og fysisk. Og alle utfordringene jeg har stått i, har formet meg til den sterke karakteren jeg er i dag. 

Til tross for en ekstremt turbulent ungdomstid, og et humør som svingte mer enn det bergenske været.
Så gikk jeg inn i et forhold og var sammen med min første kjæreste i 4-5 år. 
Og all respekt til han som var sammen og klarte å være sammen med en såpass ustabil jente med store psykiske problemer. 
På den tiden hvor alt var forvirrende og vanskelig, bygget jeg opp identiteten min som denne personens andre halvdel.
Jeg var alvorlig syk og ble heller ikke friskere med å søke tilflukt og skjule meg bak den personen jeg da var i et forhold med. 

Så når bruddet vårt skjedde i 17 års alderen, havnet jeg i den mørkeste og dypeste delen av depresjonen hvor jeg rett og slett var så redd og fortvilet at jeg prøvde å ta mitt egent liv. For å få kaoset jeg følte på inne i meg til å ta slutt. 
Heldigvis mislykkes jeg, og dette ble vendepunktet i livet mitt. 

For å gjøre en ganske mørk og lang historie kort.
Så ble jeg innlagt, fikk hjelp, og droppet ut av videregående på siste året for å fokusere på meg selv og egen helse. 

Det faktumet om at puberteten ender i 17-18 års alderen, hvor endringene i kroppen begynner å stabilisere seg og vi går fra å være jente til kvinne.
Var nok til stor hjelp og spilte en stor rolle i bedringen min. 

Jeg endte opp med å dra til Helles og begynte på den Europeiske Bartender Skolen, i søken av å finne meg selv og hva jeg ville her i verden. 
Underveis på denne reisen bodde jeg alene i Gran Canaria og Thailand, og fikk utviklet meg og virkelig erfart hvordan det er å klare seg selv her i verden. 
Jeg hadde det mye bedre med meg selv, og brukte mye tid på meditasjon, selvutvikling og "søken etter mening". 

Altså var det et par veldig gode år, hvor jeg lærte mye og utviklet meg til å bli selvstendig. 

Så ble jeg gravid, som er starten på fase to.

Når jeg fant ut at jeg var gravid, var jeg allerede 10 uker på vei.
Det kom som et sjokk, da jeg på den tiden så og si ikke kunne fordra barn og visste i hvert fall ikke hva jeg skulle gjøre med ett. 
For å gjøre det hele enda bedre, nektet barnefaren (min daværende kjæreste) meg å beholde barnet. 
Han var 7 år eldre enn meg, og mente jeg var for ung, dum og lite kompetent til å ta meg av et barn (Jeg var da 20 år).
Og han gjorde det veldig klart for meg at han ikke kom til å være der og hjelpe meg på noen som helst måte. 
Så det ble slutten på mitt andre forhold.

Til tross for at jeg var blitt alene, og visste at jeg fysisk kom til å være 100% alene valgte jeg å beholde barnet. 
Fordi jeg de siste årene hadde brukt mye tid på å finne meg selv og finne en mening, hadde jeg og bygget meg opp verdier jeg som person stod for. 
Og abort var noe jeg selv visste jeg aldri kunne klare, og at hvis jeg gjorde det kom det til å knuse den psyken jeg hadde brukt tid på å bygge meg opp igjen.

Så jeg bestemte meg for å beholde barnet, og kort tid inn i svangerskapet ble jeg alvorlig syk. 

Jeg gikk da av p-pillene jeg hadde gått på i mange år, og kombinasjonen av det og å være gravid hvor kroppen danner sine egne hormoner, samtidig som usikkerheten for fremtiden gjorde at depresjonen jeg hadde kjempet imot i så mange år kom tilbake.
Bare denne gangen i form av svangerskapsdepresjon. 

For å ikke gjøre denne fasen for lang og bruke for mye tid her, så gikk jeg fra å være aktiv og i jobb til å bli sykemeldt på fulltid og resignere hjemme i leiligheten til mamma.
Jeg begynte å trøste spise, fikk bekkenløsning og mye smerter under svangerskapet og "mistet" meg selv igjen. 
På de siste 6 månedene av svangerskapet hadde jeg lagt på meg 30 kilo, og endte opp med å hate meg selv igjen. 
Selvbildet mitt var knust og jeg kunne ikke fordra å være gravid.

Så hjalp det heller ikke at vekten og smertene fremdeles var der, etter at jeg hadde født barnet mitt. 
All vekten jeg hadde "spist" på meg under svangerskapet forsvant ikke på magisk vis, når ungen kom ut.
Og jeg var i tillegg til å ha blitt godt over 100 kilo, ekstremt funksjonshemmet. 

Kroppen hadde kollapset under svangerskapet, og jeg hadde gjort meg selv mer syk med lite fysisk aktivitet, feil ernæring og negativ innstilling.

Så var det en ny prosess med leger, fysioterapeuter, ergoterapeuter og diverse helsepersonell og en utredning som tok 10 måneder. 
Hvor jeg til slutt fikk påvist i tillegg til kronisk bekkenløsning etter svangerskapet, diagnosene fibromyalgi og revmatisme. 

Og starten på en ny behandlingsfase, bare denne gangen med kroppen i fokus i stedet for psyken. 

Veien min tilbake til funksjonell er det mange som vet og den jeg har snakket mest om. 
På grunn av at det rett og slett er lettere å snakke om fysisk helse, fremfor psykisk helse. 
Men sannheten er at den fysiske helsen og den psykiske helsen henger sammen, og vi kan ikke nedprioritere den ene om vi ønsker å ha det bra på sikt. 

For å oppsummere den andre fasen i livet mitt uten å bruke for lang tid der.
Gikk jeg på flere rehabiliterings opphold på den revmatiske avdelingen på Haukeland og kom meg gradvis tilbake til trening.
Og underveis i min egen livsstilsendring og vektreduksjon hvor jeg totalt gikk ned 45 kilo, utdannet jeg meg som personlig trener via AFPT og gikk tilbake til fulltidsjobb.
Hvor jeg jobbet som Personlig Trener og virkelig fikk brukt ønsket mitt om å hjelpe andre med å forbedre helsen.

Det var 2 beintøffe år med mye svette, tårer og hvor fundamentet for det positive tankesettet jeg har i dag ble dannet. 

Fra 2018-2020 jobbet jeg som Personlig Trener og Kostholdsveileder, var alenemor på fulltid og sjonglerte en ekstremt aktiv hverdag med en fortsatt syk kropp. 

Når jeg ser tilbake på de siste årene, vet jeg at jeg har presset meg selv for hardt.
Og at det har vært med på å spille inn i hvorfor ting gikk galt igjen i den tredje fasen i livet mitt. 

Sommeren 2020 bestemte jeg meg for å gi kjærligheten en ny sjanse, etter å ha vært singel og "avsteng" for kjærlighet siden datteren min ble født. 
Etter hele situasjonen med barnefaren hadde jeg faktisk mistet all tiltro til menn, og ingen interesse for dating. 

Likevel, så hadde jeg fått en enormt god venn under PT studiet og gradvis bygget meg opp troen på at det finnes noen gode menn der ute.
Så etter å ha vært gode venner i 2 år, bestemte jeg meg for å se om det kunne være noe mer enn bare vennskap der.
Og det har vært en av de beste avgjørelsene jeg noen gang har gjort. 

Vi innledet et romantisk forhold som blomstret utrolig fort (mest sannsynlig siden vi hadde vært gode venner lenge) og av naturlige årsaker bestemte jeg meg for å starte opp igjen med prevensjon. 

Som er starten den tredje fasen jeg ville dele med dere.

Selv om forholdet vårt har vært fantastisk helt fra starten, så ble jeg gradvis mer og mer sliten og i slutten av 2020 følte jeg meg ikke som meg selv lengre. 
Nå til tross for at jeg så normal ut og jobbet fulltid, hadde jeg to ganske alvorlige underliggende sykdommer jeg prøvde å holde i sjakk. 
Stress nivået jeg hadde i hverdagen var skyhøyt og jeg var blitt vant til å presse meg selv. 
Sliten og trøtt? Det er bare bagateller, hjernen som syter. Tenkte jeg og fortsatte.
Fortsatte å presse meg selv til å levere på jobb, være aktiv med en 4 åring og prøve å balansere kjærlighetslivet på siden. 

Hvor jeg rett og slett ble dårligere og dårligere.
Det at jeg var sliten og trøtt utviklet seg til en utbrenthet med mye hodepine, feber og svimmelhet som kom og gikk hver dag. 
På 3 måneder tok jeg nærmere 10 koronatester, fordi jeg var bombesikker på at jeg nå var blitt smittet.
Fordi jeg var så ekstremt dårlig hele tiden.
Var syk og hjemme fra jobb et par dager, ble litt bedre og dro tilbake.
Og symptomene kom tilbake bare etter et par timer på jobb.
Hvor jeg plutselig måtte sitte meg ned under PT timene, prøvde å holde meg positiv og engasjert i kundene mine mens det kjentes ut som om kroppen prøvde å drepe meg fra innsiden ut. 

Jeg var frem og tilbake hos legen og klaget.
Frustrert og irritert og så synsykt skuffet over meg selv fordi jeg ikke lengre klarte å trene selv. 
Fordi trening og fysisk aktivitet var blitt en så stor del av livet mitt, og hva grunnlaget til identiteten min var bygget rundt.
Jeg gikk fra å trene 8-10 timer tung styrketrening i uken selv + løpeturer med hunden og fulltidsjobb, til å så vidt klare å jobbe 50%.
Hvor jeg satt og holdt rundt meg selv og skalv på bussen hjem, mens tårene trillet. 

Hadde det ikke vært for at kjæresten min flyttet inn med oss i Januar, hadde jeg ikke klart å ha jentungen boende hjemme.
Og fordi jeg er ufattelig sta som person, så sta at det faktisk i enkelte tilfeller kan være skadelig for meg selv.
Så fortsatte jeg å tviholde meg til jobben og tvinge meg tilbake i flere måneder. 
Før jeg til slutt kollapset og innså at slik jeg holdt på ødelagt for alle her hjemme og ønsket mitt om å hjelpe alle, gikk ut over å hjelpe familien og meg selv. 

Så i slutten av Mars 2021 sykemeldte jeg meg, og fortsatte utredning og prøver med legen.
Jeg var på dette tidspunktet blitt så dårlig at jeg kunne ligge 20 timer i sengen og de minste lyder og lysglimt fikk meg til å knekke sammen og utløste migrene anfall.
Legen mente jeg hadde utviklet ME, en kronisk fatuige sykdom og det eneste anbefalingene jeg fikk var å bli hjemme og spise smertestillende. 

Så det var det jeg gjorde. 
Men som person, er jeg enormt rastløs og jeg sliter virkelig med å "slappe av" og ta det " rolig". 
Det ligger liksom ikke i min natur, og det har vært det mest utfordrende med denne fasen. 

Jeg begynte å gjøre mye research rundt ME, hva det er og hvordan/ hvorfor det klarer å kontrollere kroppen.
Meste parten av de våkne timene gikk til å ligge på PCn og lese forskningsartikler, høre på Podkaster eller lese bøker.
Fordi hodet mitt jobbet overtid og var fremdeles like oppegående, selv om kroppen hadde gått inn i en komalignende situasjon.

Prevensjonsmidler kan påvirke og forverre autoimmune sykdommer

Og det var da jeg kom over hvordan prevensjonsmidler kan påvirke og forverre autoimmune sykdommer, i tillegg til stress, virusinfeksjoner og sykdom kan være utløsende årsaker til ME/CFS. På samme tidspunkt viste en god venninne av meg andre personer som hadde hatt lignende symptomer og plager på prevensjonsmidler. 
Og det gikk opp et lys for meg.

Jeg stoppet opp med p-pillene den samme dagen, lastet ned så og si alle pakkevedlegg til de ulike p-pillene og ble sjokkert over den lange listen med bivirkninger. 
Og enda mer sjokkert over at jeg har vært så mye syk både fysisk og mentalt under oppveksten min, og at ingen har vurdert sammenhengen.

Neste time hos lengen hadde jeg vært av prevensjonen en ukes tid og fortalte engasjert konklusjonene jeg hadde og erfaringene jeg hadde lest hos andre. 
Han mente også at det kunne være en sammenheng der, siden jeg hadde startet opp igjen med den samme formen for prevensjon jeg fikk på ungdomsskolen.
Og at det sikkert var lurt å ta en pause og se hvordan kroppen reagerte.

2-3 uker etter hadde jeg en betydelig bedring i form av at jeg kunne lage måltider selv, snakke mer normalt med partner og barn og gjøre litt små ting hjemme.
Likevel kom den enorme utbrentheten stadig tilbake, og etter hvert som månedene gikk og jeg gikk på en ny smell hver gang jeg prøvde å være aktiv.
Fikk jeg diagnosen ME/CFS i juni.

Så hvordan er situasjonen nå?

Ved betydelig hvile, blir jeg bedre og er i stand til å gjøre ting hjemme. 
Men jeg er likevel aldri uthvilt og har det aldri "bra" med kroppen. 

Migrene anfall kan komme av for sterkt sollys, som gjør at jeg går ingen steder uten solbriller og caps.
Eller det kan utløses av en lastebil som kjører forbi og bråker for mye.

Og på grunn av at jeg har vært så mye syk dette året, har jeg heller ikke turt å vaksinere meg for korona og til tross for at samfunnet går tilbake til "normalt" så vet jeg nå at jeg aldri kommer til å kunne det. 

Det har tatt tid å akseptere sykdommen, og jeg sliter fremdeles med å forstå meg på sykdommen.

Og det som plager meg mest, er tanken om "Hva hvis jeg aldri hadde startet opp med prevensjon igjen i fjor?".
Hadde jeg fremdeles jobbet som PT da?
Kanskje sykdommen likevel hadde kommet et år eller flere senere, hvis kroppen min først har anlegg for det.
Det er ting som er umulig å vite, og ting man kna bli gal av å tenke på. 

Det som er faktum er at jeg har fått en ny diagnose, som gjør at jeg ikke kan fortsette å leve slik jeg har gjort før. 
Og det går greit.

Fordi jeg har muligheten til å hjelpe folk hjemmefra og fortsette å arbeide med det jeg elsker.
Og så lenge jeg har et oppegående hode, vet jeg at fremtiden kan bli bra.
Til tross for en enormt turbulent oppvekst og mange helseutfordringer, så er det helse jeg brenner for og det jeg vil jobbe med.
Både fysisk hele og mental helse. 

Og grunnlaget for det jobbet jeg faktisk med i hele 2020, hvor jeg utviklet mitt egent online kurs og virkelig tok utbytte av nedtegnelser og restriksjoner.
Nå er jeg evig glad for at jeg ikke bare lå på sofaen og så på Netflix, men faktisk bygget meg opp et produkt og et nytt konsept som har gjort det lettere for meg å faktisk jobbe hjemmefra. 
Så til tross for mye uhell, har det vært litt hell der også! 
Det tror jeg først og fremst kommer av den positive innstillingen jeg har til alt.
Og ønsket mitt om å hjelpe.

Mindset er tross alt nøkkelen til et hvert lykkelig liv.

Og er det noe jeg har brukt tid på de siste årene så er det å bygge meg opp en sterk karakter og et uutholdelig positivt tankesett.

Så hvorfor deler jeg denne lange historien med dere i dag? 

Fordi jeg vil vise at livet er en reise, med gode og dårlige faser vi alle må i gjennom. 
Og at det er mulig å finne lykke i tragedier og ha det godt selv om vi ikke alltid har det bra. 

Og hvis du har klart å komme deg helt til bunnen av dette innlegget, og satt av tid til å lese min historie.

Vil jeg bare si takk, og få uttrykket en siste gang hvor enormt viktig det er å ta ansvar over egen helse. 

Ikke ignorer kroppen din når den prøver å snakke til deg.

Og husk at du er nødt til å prioritere deg selv først, før du kan hjelpe andre.

Hjertelig hilsen,